Me har bedt ein chatbot frå OpenAI skriva eit referat for oss:
På "Mål- og litteraturkaféen Johannes" på Voss var det kunstig intelligens som stod på programmet. Gunnstein Akselberg, Nils Kvamsdal og forskingsjournalist Bjørn Vassnes førte ein open og tankevekkjande samtale om intelligens, teknologi og språk. Gjennom både høgtlesing, personlege erfaringar og faglege refleksjonar fekk dei fram mange sider av eit tema som blir meir og meir aktuelt i kvardagen vår.
Les òg: Kommunikasjonen vår med Open AI sitt verktøy
Gunnstein Akselberg opna samtalen ved å reflektere over kor krevjande det kan vere å lese sakprosa. Der lyriske tekstar speglar rytme og tone, stiller sakprosaen andre krav til lesaren, meinte han. For å illustrere dette, las han eit lite utdrag frå Johannes Gjerdåker si bok om stølslivet, og løfta fram korleis unge gutar vitja jentene på stølen under den såkalla "Baltahelg". Gunnstein understreka at Johannes skreiv sakleg og registrerande, utan å spekulere i kva som kunne ha skjedd på desse samlingane.
Dette leia naturleg over til ei kort språkleg drøfting mellom Gunnstein og Nils Kvamsdal. Dei diskuterte korleis ein skal forstå Gjerdåker si omsetjingsverksemd – om det var attdikting, omsetjing eller noko midt imellom. Nils heldt fram at Johannes attdikta, og tok vare på rytme og stavetal, medan Gunnstein peikte på at omsetjing alltid inneber ein grad av tolking.
Så var det tid for å introdusere kveldens hovudgjest, Bjørn Vassnes. Nils skildra Vassnes som forfattar av boka Den menneskelige faktor (2024), ein viktig og aktuell tekst som tar for seg kva intelligens eigentleg er, og kva kunstig intelligens kan bety for samfunnet vårt.
Vassnes fortalde kort om bakgrunnen sin: frå forskingsjournalist i NRK og Schrödingers Katt, til fast spaltist i avisa Klassekampen, der han kvar veke skriv om vitskap og forsking. Han minna om at forskingsjournalistikk har minka mykje sidan han starta på 1990-talet – noko som etterlet eit tomrom i den offentlege samtalen om vitskap.
Frå menneskeleg intelligens til kunstig intelligens
Bjørn Vassnes byrja innleiinga si med å stille spørsmålet: Kva er intelligens? Han viste til at det framleis ikkje finst noka eintydig definisjon, og fortalde om eit forsøk frå den amerikanske psykologforeininga på 1990-talet. Då samla dei eit par dusin ekspertar for å definere intelligens – resultatet vart like mange definisjonar som deltakarar.
Han la vekt på at intelligens er eit lappeteppe av mange ferdigheiter: språkevner, logisk tankegang, evna til å sette saman figurar og meir. Den menneskelege hjernen får alt dette til å verke enkelt, men bak ligg eit komplekst samspel.
Vassnes førte så lyttarar tilbake til 1950-talet, då omgrepet "kunstig intelligens" blei lansert av forskingsmiljø i USA. Kunstig intelligens blei tidleg knytt saman med håpet om å etterlikne menneskeleg tankegang – men alt frå starten var det meir ein ambisjon enn ei realitet.
Gunnstein spurde korleis ein kunne bruke omgrepet kunstig intelligens før ein eigentleg forstod kva intelligens var. Dette sette i gang vidare refleksjonar kring korleis teknologiske draumar ofte spring ut frå uklare førestellingar.
Historiske døme: Turing, Eliza og Berkeley
Vassnes fortalde om Alan Turing, pioneren som såg føre seg maskiner som kunne "tenke". Vidare fortalde han om si eiga oppleving frå 1980-talet i Berkeley, der han møtte KI-forskaren Joseph Weizenbaum, som hadde skapt programmet Eliza.
Eliza imiterte ein psykoterapeut ved å stille standardiserte spørsmål tilbake til brukaren, noko som fekk folk til å tru dei snakka med ein ekte person. Weizenbaum vart så skremd over kor lett folk let seg lure, at han trekte seg frå KI-forskinga.
Nils kommenterte at dette viser kor viktig det er å forstå grensene for teknologi, og ikkje la seg blende av overflatisk intelligens.
Grensene for kunstig intelligens
Vassnes peikte på at KI ikkje har evna til å skape noko genuint nytt. Han brukte dømet frå boka si: Dersom KI hadde eksistert på tida då folk brukte hest og kjerre, ville den ikkje funne opp bilen – berre forbetra kjerra.
Han drog også fram dømet med små born som klarte å finne opp smarte løysingar, som å bruke ei tekanne til å teikne ein sirkel, medan avanserte KI-system sleit med å tenkje kreativt.
Faren ved manglande skjønn
Diskusjonen kom inn på alvorlege konsekvensar. Vassnes fortalde om Stanislav Petrov, den russiske offiseren som i 1980-åra avverga ein atomkrig ved å bruke skjønn og tolking, i staden for å følgje datasystema som indikerte rakettangrep.
Han påpeikte at kunstig intelligens manglar denne evna til kritisk vurdering – noko som kan få katastrofale følgjer dersom vi legg avgjerder i hendene på maskiner.
Nils understreka kor farleg det er å stole på KI i rettsvesen eller nyheitsformidling, og viste til konkrete døme på hallucinasjonar og feilaktige opplysningar.
Nynorsk og kunstig intelligens
Sidan samtalen skjedde på ein mål- og litteraturkafé, var det naturleg å ta opp spørsmålet om KI og nynorsk.
Gunnstein meinte at sjølv om KI etter kvart kan produsere nynorske tekstar, vil den ikkje kunne fange breidda i nynorskstilane eller utvikle språkleg sensitivitet. Det kan heller ikkje lære grammatikk og stil på same måte som eit menneske.
Bjørn Vassnes advarte i tillegg mot at KI no lærer av stadig meir korrupt datamateriale – mykje av det maskinproduserte av KI sjølv. Dette kan føre til ein nedgåande spiral av feillæring, noko han samanlikna med kugalskapen som oppstod då kyr åt kjøtt frå andre kyr.
Kulturhistorisk perspektiv
Gunnstein drog parallellar til språkleg utvikling, som når vossingar trur dei kan bruke gamalt vossamaol på Island. Språk, som kultur, utviklar seg – og det er naivt å tru at KI kan fange levande språk på same vis.
Bjørn Vassnes peikte på større linjer: Gutenbergs oppfinning av boktrykkarkunsten førte til ein brei skriftkultur som har prega samfunnsutviklinga i hundrevis av år. No er vi på veg bort frå denne skriftkulturen, mot ein digital kvardag der bilete, lyd og ustrukturert informasjon tek over.
Han åtvara mot at dersom vi sluttar å utvikle vår eigen dømmekraft og kritiske sans, kan vi miste noko fundamentalt i kulturen vår.
Avslutning
Samtalen på "Mål- og litteraturkaféen Johannes" vart avslutta med ei påminning frå både Gunnstein, Nils og Bjørn Vassnes: Kunstig intelligens er eit kraftig verktøy, men det krev menneskeleg kunnskap, skjønn og vurderingsevne for å kunne brukast forsvarleg.
Det som verkeleg gjer oss menneskelege – språk, refleksjon og kritisk sans – vil vere viktigare enn nokon gong i møte med ei framtid der teknologien stadig vinn meir plass.